Intervju - fortsettelse

Joar Hoel-Larsen:

Boliviafamilien samarbeider med Frelsesarméen. Femten Frelsesarmé-barnehjem i fire bolivianske byer får støtte fra BFN - Boliviafamilien Norge. Men lokalt tror man at BFN er en forkortelse for Baste FaNebust: Nordmannen som annet hvert år inntar Bolivia som var han selve julenissen. Men den forhenværende sjømannen er svært så reell, og så langt fra hoen Frelsesoffiser man kan tenke seg. Med tatoveringer og gullkjeder, ølvom og cowboyhatt er han en fremmed fugl i Bolivia, som han er det i Norge. Og Frelsesarméen har ikke mange slike samarbeidspartnere, forsikrer Gerd Dahlin-Øberg ved Frelsesarméens regionalkontor i Santiago:

"Nei, du det skulle behøves flere til. Det skulle behøves mange, for Baste har et hjerte som er veldig stort og fylt av kjærlighet for Bolivias barn."

Det var i 1981 at oljearbeider Baste Fanebust skar igjennom. Hadde han fjernadoptert et barn, eller var han blitt lurt av Nordisk Barnefond? Han reiste til Bolivia, og fant sin Naida på et barnehjem drevet av Frelsesarméen. Men både hun og barnehjemmet var i en elendig forfatning, etter at pengene fra Nordisk Barnefond hadde sluttet å komme. Vel, hurragutten og svirebroderen Baste Bust er en handlingens mann. Kort fortalt reiste han hjem til Norge, fikk overtalt venner og bekjente, arbeidskolleger og familie, til å "gjøre noe", som det heter. Fjorten år etter organiserer han på fritiden fem hundre fjernadopsjonsforhold, uten at han helt selv kan forklare hvorfor:

"Jeg har ingen forklaring på det. Det bare gjør meg så godt å vite at en liten menneskeskit som meg kan gjøre noe såpass bra."

Behovet for hjelp til barna i Sør-Amerikas fattigste land er enormt. Gerd Dahlin-Øberg i Frelsesarméen sier at gjennom pengene Baste Fanebust bidrar til å få samlet inn kan Frelsesarméen hjelpe barn som ellers ville risikert et liv på gata til et verdig liv. Nå kan de få mat, husly, utdanning og omsorg. Takket være en rufsete cowboy fra Tananger. Og hans arbeidsplass, Phillips Petroleum, lar den ustoppelige entusiasten benytte fasilitetene: Kontorplass, utstyr, telefon, fax og porto. Det har gått sport i det: Når ildsjelen selv er i Bolivia tar han ut egen ferie. Men kolleger på jobben backer opp og tar vakter for ham, slik at han kan være lenger borte. Han besøker femten barnehjem, og lar seg fotografere med samtlige fem hundre barn, hvert med listeførte identifikasjonsnummer på brystet som garanti for at ungene virkelig eksisterer. Bildene blir så sendt ut til hver enkelt norsk familie som bevis på at barna er reelle nok.

Den bråkjekke men dypt selvironiske Baste Fanebust innrømmer at hans tøffe ytre er en fasade. Han ironiserer med sin egen stil og utnytter den gjerne hvis kan kan ha fordel av det. Men understreker at han også har sine seriøse sider: Når han kommer tilbake til Bolivia - han har vært der ti-tolv ganger nå - når han oppsøker gamle kjente, blir han sentimental og rørt. Da får han tårer i øynene og klump i halsen.

"Det er ubeskrivelig godt og fint å komme tilbake og treffe barn du har sett for to-fire-seks-åtte år siden, som har blitt større og større, og som kommer og slenger seg rundt halsen min og sier: "Blacky...hei!""

Men det store og ubestemte spørsmålet: Denne uortodokse fyren som ser ut som en akterutseilt dekksgutt i en havnekneipe, som ingen kan beskylde for å ta seg selv særlig høytidelig - hvordan kan noe så forskjellig som han og Frelsesarméen få til noe som helst i sammen?

Baste Fanebust: "We are a winning team!"