Baste i Bolivia

Jeg har hatt gleden av å reise med Baste Fanebust i Bolivia. Han har ansvar for pengestøtte til nærmere 600 fadderbarn i Bolivia, hvor de fleste har tilknytning til Frelsesarmeens barne-og daghjem. Støtten blir organisert gjennom «Bolivia-familien» i Norge. Av Ørjan Simonsen

Jeg skal møte Baste Fanebust utenfor Hotel Ambassador for å være med ham til to dagsentre Frelsesarmeen driver. Ett ligger i byen Cochabamba, og kalles «La Chimba». Det andre ligger en times biltur utenfor selve byen, i landsbyen Parutani. Jeg kommer litt før tiden, og møter en hel gjeng med andre ventende: Et norsk filmteam som skal lage tv-program om arbeidet Baste driver i Bolivia, ei norsk mor med to sønner som har fadderbarn i Parutani, ei finsk dame som har arbeidet fem år som frivillig i Frelsesarmeen i Bolivia, ei boliviansk jente som kan norsk og hennes søster, samt sjåførene som Frelsesarmeen har stilt til disposisjon.

På dagsentrene blir vi godt mottatt med tradisjonell sang og dans. Mat og drikke blir servert i rikelige mengder til «vikingen Baste» og hans følgesvenner. For Baste har en helt spesiell plass i Frelsesarmeen i Bolivia – han er vikingen som holder et flertall av Frelsesarmeens barne- og daghjem økonomisk flytende.

Han er julenissen! Julenissen som siden 1981 vil ha alt annet enn julegrøt. Aller helst vil han se resultater av arbeidet. Neste dag er vi innom dagsenteret «Baste Fanebust», som er siste grein på «familietreet».

– Her på dagsenteret gjelder det bare å være snill og grei, og ellers gjøre som en vil, sier Baste.

– Her skal ingen slåss, og alle skal ha det kjekt.

– Det viktigste for meg er å skape trygghet, ansvarsfølelse og ordenssans hos barna, sier den kvinnelige direktøren, Doris Ramos, før Baste tar oss med til to av barnehjemmene som mottar fadderstøtte fra Norge via Bastes «Bolivia- familie». Ett av dem er barnehjemmet «Evangelina Booth».

-----

«Evangelina Booth » er et barnehjem for jenter opp til 18-års alderen.37 bor her nå. Med penger samlet inn av Baste Fanebust, er en forsvarlig drift mulig.Og det var her hans første fadderbarn i Bolivia var i begyn- nelsen av 1980-årene.Nå jobber ei norsk jente her,Marianne Øvernes (24).

Det er i begynnelsen av november, og sommeren har så vidt begynt å gjøre seg gjeldende: Det er varmt og godt. Jeg svinger inn por-ten til barnehjemmet «Evangelina Booth», og blir møtt av en gjeng jen-ter som holder på å vaske gulv. Noen av de yngste har ikke problemer med å ta seg fri fra arbeidet for å vise meg vei når jeg spør etter den norske jenta Marianne som skal jobbe her. Siste dør til venstre, døra lengst vekk fra porten, inn i et rom med bølgeblikktak. Der sitter en del småjenter og gjør lekser med Mariannes hjelp.

– Kan du så godt spansk? spør jeg, da jeg vet at hun bare har vært her en måneds tid. Og får til svar at det kan hun nok ikke, men at hun prøver å hjelpe så godt hun kan. Og noe kan hun, både når det gjelder å snakke spansk og å hjelpe. Så lærer hun spansk fortere også, når hun «tvinges» til kommunikasjon.

Lek i bakgården

Mens Marianne hjelper de siste ferdig med leksene, blir jeg med noen av de andre ut i bakgården.

– Vil du spille fotball eller hoppe tau? spør noen av jentene. Jeg blir med på tauhopping. Og fotball. «Nå skal alle spise middag! Vask hender og ansikt!» ropes det så. Noen av de eldre jentene kommer ut med vaskebaljen, og mine nye venninner gjør som det er blitt sagt. De fleste er ferdige med leksene nå, så Marianne og jeg får noen minutter til en liten prat før middagen serveres. Snart er vi fullstendig omgitt av den yngre garde som mener de er rene, og som nå vil ha oppmerksomheten vår.

– Hvordan kom du hit? undrer jeg, som selv prøvde å få arbeid innen Frelsesarmeen i Sør-Amerika via Frelsesarmeen i Norge. Det virket som en umulighet.
– Gjennom diverse venner kom jeg i kontakt med Baste Fanebust. Han var i utgangspunktet negativ, fordi det tidligere hadde vært problemer med norsk, frivillig arbeidskraft på barnehjem i Bolivia. Men han ga meg likevel telefonnummeret til ei finsk dame, Siw Broman, som arbeider ved Frelsesarmeen i Cochabamba. Etter en telefonsamtale med henne, var jobben i boks.

– Hvorfor ville du til Bolivia?

– Jeg har et fjernadoptivbarn i SOS Barnebyer i Oruro, en by på Bolivias høysletter. I november -98 var jeg på tur dit for å besøke fadderbarnet mitt, samt reise litt rundt som turist. Jeg fikk lyst til å komme tilbake, og om mulig jobbe her. Jeg ville helst jobbe i en kristen organisasjon, og det ble altså Frelsesarmeen.

– Dine erfaringer etter en måneds arbeid ved barnehjemmet?

– Jeg liker meg veldig godt! Jeg forstår jeg kan være til nytte, fordi det er veldig underbemanning her. Om nettene jobber det ingen her utenom meg. At det er stor mangel på voksenkontakt, merker jeg veldig godt. •

Artikkelforfatter Ørjan Simonsen Jeg heter Ørjan Simonsen, er 25 år, soldat i Frelsesarmeen, og studerer ved Norges Landsbruksskole. I 1999 tok jeg ett års permisjon fra studiene for å reise til Bolivia. Det første halve året jobbet jeg i Tiwanaku, en liten landsby ikke langt fra Titicaca-sjøen på Bolivias høysletter. Jeg jobbet ved Universidad Catolica Boliviana - Unidad Academico Campesino, Tiwanaku. Et landbruksuniversitet for indiansk ungdom på landsbygda. Etter en måneds ferie i juli, begynte jeg å jobbe på barnehjemmet «El Arca de Jesus» i byen Cochabamba. Mens jeg jobbet der, tok jeg kontakt med Frelsesarmeen, og fikk mange venner og kontakter der.

Tilbake til presseklipp